Min største kamp

Jeg heter Audun og er 46 år. Min entusiasme er min absolutt sterkeste … og
svakeste side. Når jeg blir bitt av basillen og når entusiasmen tar fullstendig
overhånd, føler jeg meg uovervinnelig!

I 2005, etter flere år med yoga og meditasjon, ble jeg bitt av boksebasillen.
En naturlig overgang.

Dengang bodde jeg i Phoenix, Arizona, midt i det ville vesten med 330 soldager,
50 grader i skyggen, kaktuser, klapperslanger og hyggelige folk med pistoler.
Det var noe utrolig befriende å forlate den blankpolerte stål og glass-verdenen
jeg jobbet i, og åpne den hengslete døren til Iron Gloves boxing gym, mørkt,
nedslitt og stinkende av stram adrenalin og gammel svette.

Jeg elsket alt med boksingen. Den fysiske og mentale utfordringen. Den rå
enkelheten. Respekten man fikk for hverandre. Hvis noen ble skadet tok vi
alltid ett steg tilbake, inntok nøytral posisjon og ventet til den andre hadde
kommet seg. Så var det hanske mot hanske eller «touch gloves» før vi fortsatte.

1 min

Min bokseinstruktør, Tony Corona, har en talefeil når han uttaler s-lyder. Han
svulmer av muskler og de få gangene han smiler, avslører han en skinnende
fortann av sølv.

Vi kalte ham for Mini Tyson.

Jeg trente 4 dager i uken på boksegymmet og 2 dager i uken på helsestudio
med personlig trener. Etter ett år tar jeg 60 pushups og 1000 situps. Etter 2 år
sparrer jeg 12 runder eller mer i ringen hver eneste lørdag.

Jeg ble en bokser!

2 min

Og i 2008, etter 3 år med iherdig trening, sa Mini Tyson at jeg burde delta i
lørdagens bokseturnering på Fort McDowell Casino i nord Phoenix.

3 runder.
60 sekunder per runde.
Bare moro.

Jeg skulle bokse mot en som het Williams som var 38 år gammel, samme alder
som meg, og noenlunde samme vekt, høyde og dyktighet. Min kamp var satt til
klokken 19 og jeg fikk beskjed om å møte opp minst 30 minutter før. Jeg godtok
invitasjonen og tenkte ikke noe særlig mer på kampen.
Lørdag kveld kjørte jeg opp til kasinoet ved 6-tiden og jeg husker at jeg ble
overrasket over all trafikken inn til kasinoet. Området var innegjerdet. Da jeg
kjørte inn på parkeringsplassen ser jeg hovedinngangen til arrangementet med
et stort skilt, «Welcome to the Toughman Contest». Der stod det
sikkerhetsvakter og folk som tok billetter. Jeg parkerte, tok baggen min, gikk
bort til inngangen og sa jeg skulle delta.
«You look too nice to be a boxer,» sa en av dem. Jeg lo halvhjertet og de slapp
meg inn.

3 min

På innsiden, på en enorm parkeringsplass, stod tusenvis av stoler rundt en
boksering under en krans av kraftige lyskastere og kameraer I hvert hjørne. En
jevn strøm av folk var på vei inn. Jeg gikk til teltet bak bokseringen og fant Tony
og plutselig blir jeg sjekket av lege, hendene mine blir bundet og tapet og jeg
får blå hansker og en blå hjelm. Jeg hadde så vidt begynt å varme opp med
Tony da navnet mitt blir ropt opp.

Tony viser vei til bokseringen og det blå hjørnet. Alt føltes uvirkelig. Jeg hører et
hav av folk rundt meg, men lysene er så sterke at jeg ikke kan se dem.
Plutselig introduseres jeg av annonsøren. «Ladies and gentlemen, and in the
blue corner, the challenger from Norway, The Viking…Audun Taraldsen» og jeg
løfter høyre hånden og bukker til publikum i alle retninger.

Så brøler annonsøren , «And in the red corner, please welcome the reigning
heavyweight champion, Eddie “The Butcher” Sanchez. Tauene løftes opp og
inn kommer et beist av en mann. Publikum går amok.

4 min

Jeg er 188 og 110 kg, men Eddie må ha vært over to meter høy og 2 meter brei
og sikkert 130 kg tung. Han var ikke en Williams i alle fall. Jeg husker at jeg lurte
på hvorfor han så så sint ut. Jeg løftet hansken min mot ham for å spørre om vi
skulle «touch gloves» som et tegn på respekt, men han rister sakte på hodet og
drar føttene bakover som en sint okse. Pulsen min er fortsatt normal. Dunk
dunk. Dunk dunk.

Ding. Bjellen ringer. Kampen starter. Og plutselig går det opp for meg hva som
skjer. Kroppen min flømmes med adrenalin og hjertet går i 190.

5 min

Eddie stormer ut av det rød hjørnet og slenger ut en høyre hook med all makt.
Jeg er så full av adrenalin at jeg ser den komme mot meg i sakte film fra mils
avstand, jeg dukker og lener meg mot høyre. Hooken passerer over hodet mitt.
Jeg trekker skulderen tilbake, spenner ifra med fot, hofte og skulder og fyrer av
en lav jabb som treffer oksen midt på haka. Olé. Publikum klapper. Et perfekt
slag. Øynene til Eddie ruller bakover i hodet hans og han vakler et par skritt
bakover. Jeg ser han er skadet, går til midten av ringen og inntar nøytral
posisjon.

Da Eddie ser dette lener han seg fremover og stormer fremover som en
desperat tyr i dødskamp med tyrefekteren. Det lyser ondskap i øynene hans.

Han sender ut en rett høyre. Jeg løfter garden min. Slaget går tvers igjennom og
treffer meg midt på nesa som løsner fra neseroten. Smerte eksploderer i
ansiktet mitt. Øynene mine fylles av tårer. Jeg tenker, «Det må være så hardt
jeg slår».

6 min

Jeg mottar flere slag. Hode. Mage. Hode. Jeg beveger meg til siden og han
bommer igjen med en høyre hook. Han er i ubalanse. Jeg dytter til av all makt
den høyre skulderen hans og han snubler sideveis inn i tauene. Jeg hører
skriking fra alle kanter, men forstår ikke hva de sier, så jeg går til midten av
ringen og inntar nøytral posisjon.

Det har gått 20 sekunder av kampen.

Eddie får summet seg, angriper og kommer nok en gang mot meg med mord i
blikket. Etter det husker jeg ikke detaljer. Jeg har ryggen mot tauene. Det
svartner flere ganger. Nesen min surkler. Brystet mitt brenner. Jeg holder på å
drukne. Magen min står i flammer. Jeg er kvalm. Knærne mine er som gele. Jeg
kan ikke bevege meg. Alt jeg klarer å gjøre er å holde garden oppe.
Det har gått 30 sekunder av kampen.

7 min

Plutselig lander «The Butcher» et slag like over venstre øret mitt og jeg synker
ned i knestående. Dommeren begynner å telle. Bevisstheten kommer sakte
tilbake. Four. Five. Six. Jeg reiser meg ustødig opp. Dommeren tar tak i
hanskene mine og spør om jeg er ok.
«I’m ok», lyver jeg og nikker febrilsk.
Det føles som om jeg har vært en time i ringen.

Det har gått 40 sekunder av kampen.

Jeg vakler fremover med en svak gard oppe og håper at bjella ringer snart. Jeg
blir møtt av en selvsikker Eddie, «slakteren». Han ser sauen på slakterbenken
foran seg og setter inn det barmhjertige nådestøtet. Jeg ser ikke slaget komme
og føler ingenting når det treffer. Det er en helt nydelig rød-hansket uppercut
drevet av 130 kilo rå ondskap. Den treffer meg midt på haka og jeg går i bakken
som en sekk med poteter.
Knock-out!

8 min

Jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg føler at det er under vann. Jeg ser et nydelig,
blendende hvitt lys blafrende over meg og stjerneskudd som danser lystig
rundt foran øynene mine. Jeg ser to hender i sakte bevegelse over meg og
mumlende lyder. Det er utrolig deilig. Smerten er borte.
Det har gått 59 sekunder siden kampen begynte. Hadde jeg klart 1 sekund til så
hadde det blitt en andre runde.

Jeg blir løftet opp av Tony, hjulpet under tauene og støttet ned trappene fra
ringen. Virkeligheten kommer sakte tilbake. Lykkerusen treffer meg som en
flodbølge. Jeg overlevde. En lege lyser en liten lykt inn i øynene mine, retter på
nesen min og sier jeg er ok. Jeg blir møtt av vennene mine som lurte på jeg er
ok. Jeg ler med adrenalinfylte øyne, blødende nese og to enormeblåveiser, og
svarer at alt er bra.

Da jeg kjører hjemover en time seinere forlater adrenalinet kroppen min og
erstattes av skam som flommer over meg. Jeg har blitt mørbanket. Skadet.
Ydmyket. Slått. Tapt. Offentlig.

Da jeg kom hjem tok jeg en 2 Ibux og gikk til sengs.

9 min

Neste morgen våkner jeg mørt til sinns. Alt gjør vondt. Hodet. Alle muskler og
ledd. Magen. Brystet. Nesen. Til og med tennene. Jeg karrer meg til badet og
kikker i speilt. Jeg ser et offer som har vært i en front-mot- front kollisjon i høy
fart.

Jeg pirker på skorpen i venstre nesebor, tar tak med klypa og drar ut en 15 cm.
slim-pølse av snørr og halv-størknet blod. Jeg slipper den ned i vasken og skrur
på vannet, men måtte rotere fingeren i avløpet for å få blodpølsa ned. Jeg drar
ut en saftig en fra høyre nesebor også.

To uker seinere får jeg mot nok til å møte opp på bokse-gymmet. Da jeg åpner
døren inn i lokalet hører jeg Tony skrike ut noe fra ringen. Jeg vet hva som
kommer. Han roper ut. «Og vi ønsker velkommen tilbake … Audun, rådyr i
fjernlys, Taraldsen».

Vikingen hadde blitt slaktet og lå død i ringen.

10 min