Det var en gang en fager budeie som bodde på en liten gård sammen med sin sønn i en mørk dal som var så dyp at solen aldri hadde nådd frem.

Hun hadde skulderlangt hår som så ut som om det var spunnet av de fineste gulltråder og et smil som fikk skyggene til å forsvinne som dugg for solen. Hendene hennes var barket, dekket av tykke treller, og hun kunne lett bære to fulle melkespann opp den lange bakken fra fjøset. Hun fryktet hverken folk eller fe for troen på at hun kunne klare alt var sterk.

Sønnen var grå og trist for han var født så dårlig til beins at han aldri hadde forlatt senga. Hans største ønske, hadde han fortalt sin mor da han var liten, var å få sett en soloppgang.

Hver morgen, uansett vær, klatret moren opp de bratte fjellskrentene til toppen av fjellet for å se soloppgangen. Utpå ettermiddagen kom hun tilbake og fortalte sønnen om det hun hadde sett. Et kongerike laget av alle regnbuens farger. En varm, gyllen sol av rent gull som steg langsomt opp over den endeløse horisonten, og gav liv til alt. Han kviknet alltid til litt da, forøkte å smile, men forsvant fort inn i tristheten igjen.

En dag gikk en vandrer forbi, stoppet, banket på døren og spurte om han kunne få noe å spise for han hadde gått lengre enn langt. Hun inviterte ham inn og dekket på bordet med brød, ost og melk. Han var maler, fortalte han mens han spiste, og hadde reist jordkloden rundt på kryss og tvers i mange herrens år for å finne den vakreste soloppgangen. Hun fortalte om soloppgangen hun hadde opplevd hver dag i snart 15 somre fra toppen av fjellet i dalen. Maleren smilte, reiste seg med brødstykket fortsatt i hånden, spurte om retning, bukket dypt, svingte sekken på ryggen og takket for seg.

Neste morgen klatret moren nok en gang opp til toppen. Da hun kom frem satte hun seg på en stein og ventet. Mørket ble plutselig brutt av et rosa skjær som til slutt fylte hele himmelen. En gyllen sol steg sakte opp over horisonten og fylte henne med varme. Hun lukket øynene så hun skulle huske nøyaktig hvordan dette øyeblikket var.

Hun hørte et gråtkvalt hikst som kom fra den andre siden av fjelltoppen. Hun reiste seg og gikk mot lyden. Da hun kom over toppen så hun maleren stå som frosset mot solen mens strie strømmer av tårer rant nedover kinnene hans.

Han oppdaget henne, smilte, gikk mot henne, tok hennes hender i sine og takket for å ha hjulpet ham å finne den vakreste soloppgangen i hele verden.

Så ba han henne sette seg ned, dro frem tuber dekket av alle regnbuens farger og et lerret fra sekken og begynte å male.

Da han var ferdig pakket han maleriet pent inn i en striesekk og gav det til henne og spurte om hun kunne gi det til sønnen hennes. Hun nikket, takket for gaven og så fortalte hun unnskyldende at hun måtte skynde seg tilbake til sønnen for å vise ham maleriet. Hun reiste seg, spente maleriet fast med en reim over ryggen, og begynte den lange klatreturen nedover.

Da hun kom frem gikk hun rett inn på rommet til sønnen, pakket ut maleriet og viste det til ham.

Ansiktet til sønnen skiftet farge, som om solen hadde skint på ham i en evighet. Han smilte bredt, lukket øynene og begynte å fortelle moren om den vakreste soloppgangen noen noensinne hadde sett.

Utpå kvelden banket det på. Moren åpnet døren og oppdaget maleren stående med lua på brystet. Han bukket og sa at han gjerne ville lære sønnen hennes å male.

Årene gikk og hver morgen gikk moren opp til toppen av fjellet for å se på soloppgangen. Da hun kom hjem fortalte hun sønnen hva hun hadde sett.

Ordet spredde seg landet rundt om en gård som lå i en dal så dyp at solen aldri nådde frem, der hver vegg var fylt med de vakreste malerier malt av en sengeliggende gutt som alltid smilte som en sol.

Folk kom fra fjern og nær for å kjøpe maleriene. Gutten ville fortelle dem i det vide og brede om maleriene, om solen, om fargene, om varmen. Men da de spurte gutten hvor mange gullkroner han ville ha for maleriet svarte han alltid med et bredt smil at de ikke trengte å betale…for solen var en gave fra hans mor.